1 kr her og 1 der....

  • 12.01.2017 kl. 14:39

1 kr her og 1 kr der, ender ofte opp med å bli litt. I dette tilfellet ble det også en fin liten sum. Lille gav fra seg Julekalenderboksen fra 3klasse ved Sandnes Skole, siden Knøtta valgte å bli hjemme. 1007,- var det faktisk i denne boksen! Alt samlet inn på klassetrinnets juleavslutning. Fantastisk? Det viser bare, hvor fort det blir en pen sum av mange små bidrag. 

Og som takk, fikk 3klasse bevis/diplom på støtten de gav. Det var en stolt knøtta som drog med Diplom i sekken, som skulle overleveres til klassen! Lille står her med årets kampanjemateriell, siden Sandnes Skole skal ha Jenteaksjonen som årets aksjon. Både jeg og jentene er stolte over at skolen engasjerer seg så mye! 



 

En annerledes nedtelling...

  • 12.12.2016 kl. 07:05

Kan man endre litt på holdninger, gi barn kunnskap og samtidig ha fokus på barns rettigheter - gjennom en julekalender? Ja, det kan man. Plan Norge har laget en julekalender, Barnas lov, basert på barns rettigheter og FNs barnekonvesjon. Klasse 3A og B, ved Sandnes Skole, er noen av de klassene som hver dag, lærer noe nytt om barns rettigheter. 

Det er oppgaver og informasjon til hver luke - og den 9 Desember, da jeg besøkte klassene, var tema mobbing. Hva er mobbing? Hvor går grensen på mobbing, erting og knuffing? Er det en forskjell? Har alle barn rett til å ikke bli mobbet? Det var en utrolig fin gjeng, som hadde mange tanker rundt dette tema, som jeg fikk være med på fredag. 




 

Slik fungerer det: Hver dag åpner klassen en ny luke i julekalenderen. Her lærer elevene om en artikkel i FNs barnekonvensjon gjennom en kort historie eller film, og de får en enkel og morsom oppgave til historien. Materiellet finner du både i den fysiske julekalenderen klassene har fått i posten eller på denne nettsiden.

Gjennom Plans julekalender får norske barn mulighet til å gjøre en forskjell for andre barn. Fire av kalenderlukene har innsamlingsaktiviteter hvor barna gjør en valgfri jobb hjemme, mot betaling. Ved å delta på Barnas lov ? Plans julekalender løftes verdien av å gjøre noe for andre, og det er en morsom måte å lære om FNs barnekonvensjon

Og hva er egentlig rettigheter? Et vanskelig ord. Når man prater om rettigheter, varierer jo helt klart svarene etter hvilken alder man er i. Men nå handler Plans kalender om barn, så hva har barn rett til? Hva tenker barna i 3A at barn har rett til? 



Det er imponerende hvor mange tanker 8 åringene har rundt dette med rettigheter. Mange av svarene rørte meg langt inn i hjertet. Tenk at 8 år gamle barn, kan være så bevisste på hva andre barn bør ha? 



"Hva syns du alle barn har rett til?"









At alle barn er verdt like mye, og at ingen skal mobbes - er alle barna enige om! Utseende, religion, tradisjoner - uansett forskjeller, skal alle barn høres, og behandles likt. Barn av regnbuen, er et godt eksempel på hvordan vi skal leve sammen. Noe jeg ikke kunne sagt meg mer enig i ! 

Retten til å gå på skole, var noe barna var veldig opptatt av. Retten til å gå på skole, og ikke minst føle seg trygge på skolen. Vi er veldig opptatt av trygg skolevei, og da tenker vi på biler, sykler ++ som er farlige for barna som beveger seg til skolen. Men tenk hvordan det føles å være redd for bomber, eller for å bli kidnappet på veien til skolen... det er en veldig annerledes hverdag, for mange barn der ute.

"For å bli voksne, må vi gå på skole"

Men ikke alle kan gå på skole, noe de syns er trist. Flere av barna tror, ganske sikkert, at de har fadderbarn. Å høre at pengene fadderbarnet får, kan gå til skolegang, syns de er helt supert ! 

"Vi syns alle barn skal ha rent vann, et hus å bo i og gå på skole"





Flere av trinnene ved Sandnes Skole, har valgt å bruke Plan Norge sin julekalender. Vil du lese litt om hva lukene inneholder, så kan du se HER. Mange barn forbinder julen med gaver og få noe - man får julekalender, man får gaver - og man gir ofte gaver for å få gaver tilbake. Med denne kalenderen, får barna mer fokus på det å gi - og forskjellene vi har i verden. Gjennom små oppgaver, kan barna få et innblikk i hvordan barn i andre deler av verden har det. 

Tusen takk til Sandnes skole, for at jegt fikk lov å komme på besøk i 3 klasse - lytte, oppleve og se den flotte måten dere bruker Plan Norges julekalender. 

 

// INNEHOLDER REKLAME FOR PLAN NORGE //

 

#plan #plannorge #julekalender #arendalkommune #tromøya #barn #barnsrettigheter #fnsbarnekonvesjon #rettigheter 

Tar du utfordringen?

  • 15.11.2016 kl. 17:45

Å ønske seg noe til bursdag eller jul, er noe jeg syns blir vanskeligere og vanskeligere. Ikke fordi det ikke finnes noe der ute, men fordi jeg/vi har det aller meste allerede. Når jeg var yngre, husker jeg det var flere "grenser", man skulle passere. Fra leker til "nesten-voksen" ting - som for mange var synonymt med dusjsåper, deodoranter, parfymer +++ om det var et hint om at jeg luktet ille, eller om at man automatisk tenker tenåring+hygiene - er jeg fortsatt litt usikker på, den dag i dag. :) Fra tenåring til gryter og praktiske ting... og fra voksenlivet til hjemmelaget, fantastisk julepynt fra ungene. 

Vi vil gjerne ønske oss noe til jul og bursdag. Ungene nyter gleden over å kunne krysse av i reklameheftene som kommer, og på antall ønsker ser det ut til at huset kunne blitt temmelig fullt. Skulle man kjøpe alle kryssene, hadde nok mange blitt boende på jobb - for å finansiere herligheten. Denne gleden skal barna få beholde. Den barnslige følelsen, midt oppi prehormonelle reaksjoner, rockestjerner, kjendisønsker og den rivende følelsen mellom barn og tenåring. 

Men hva med oss voksne? Vet dere, det mest absurde ønsket jeg tok meg selv i å ønske meg, i 2016 - var vann og en do som fungerte - samt dopapir. 

For mange av oss voksne, handler det om å finne på noe. Utsette noe vi egentlig tenkte å kjøpe likevel +++ for at barna og familien, skal ha noe å putte under treet. De kommersielle kreftene kapper om å reklamere for julegaver, og vi dynges ned i reklame i postkassen. (for de som enda ikke har fått merket sin, med nei takk....... ) Jeg undrer til tider hvor vi er på vei, når elektronikkkjeder reklamerer med "gi far en tv til jul, bare 8999,-" Det er absolutt slik at mediapappa er verdt mer enn sin vekt i gull, for sin innsats i AS familien - men gir vi virkelig bort gaver til 8999? 

Mens vi tygger på den... så skal faktisk jeg slå et slag for kommersiell jul - men du trenger ikke bruke 8999,- for å få en god følelse :-) 

PLAN selger alternative julegaver i år. Disse gavene bidrar til bistand og arbeid for barn, rundt om i verden. På samme måte som fadderordningen bidrar til å støtte samfunn, landsbyer og familier - støtter du PLANs arbeid ved å gi en av disse gavene til noen. Det er ingen hemmelighet at 2016 ble et sterkt år for min del. På mange måter! Det å få reise sammen med PLAN til Nicaragua og møte Janira, og besøke mange av PLAN Nicaraguas bistandsprosjekter, var noe av det sterkeste jeg har opplevd. Det å se, holde barna i armene, få de små "prosjektene" på fanget - det er ikke bare et ID nummer, det er mennesker. 





Om du nå sitter å tenker at dette kunne være noe for deg/dere, så se her. De alternative julegavene i 2016 er: 

·         smykker og armbånd i ulike former, som røft skinnarmbånd, mer yndige/søte smykker, peace- og star-halssmykker

·         julepynteting; som juleengler, oppskrift for å strikke julekuler, etc

·         ting til hjemmet, som små keramikkskåler, bordskåner, pyntedyr i ulike farger (se blått nesehorn under) etc

·         nytte-saker som softneck (en «hals»), lue, nøkkelring, etc

·         ting for barn som fargeleggingsbok (tegnet av barn i ulike land), pyntedyrene er også lekedyr, lue, mm

·         symbolske gavekort og verdibevis, som fødselsbevis, fødselshjelp, fødselsbevis, vaksine, rent vann, mm

·         til/fra lapper og julekort 

·         strikke-oppskrift for julekuler

·         handlenett/bærenett av kunstner Gro M. Holtar.

 

Oversikt over alle gavene: Om du vil ta en titt så finner du gavene her.

 



Nytt i år er bordskåner, barnelue med lysreflekterende materiell i dusken (reflekseffekter), nøkkelring med jordklode, softneck i ny farge (gråmelert «hals») nesehorndyr (leke/pyntefigur), handlenett, keramikkskål, due-pyntefigur, juleengel med grønn glorie, armbånd - bare for å nevne det liksom... :) 

Bakgrunn/produksjonsmetoder: Noen av tingene lages av samarbeidspartnere PLAN Norge har i Norge (barnelue m/refleks og hals fra Tufte Wear, armbånd og øredobber fra Su Misura og handlenett designet av en norsk kunstner), og noe lages i Sør-Afrika/Zimbabwe/Nepal.

Inntektene fra gavene; Det går til PLANs aktiviteter, slik at barna får rent vann, helseoppfølging, vaksiner, skolebygging/styrking av eksisterende skoler, mm. 

Unntaket er bærenettet; der inntektene går til kampen mot barneekteskap. Og det ene symbolske gavekortet, katastrofe; da går pengene direkte til vårt arbeid før, under og etter en katastrofe.

Håndarbeid: Av direkte håndarbeids-relevante saker har PLAN Norge julekuler, som folk kan kjøpe strikkeoppskriften og lage selv og bordskåner fra Molekule (disse er ferdige produkter). Alt om Håndarbeide har tidligere samarbeidet med PLAN om disse kulene. Julekulene er super dekorative og populære, og om du ikke selv kan strikke - kan du kjøpe noen her, å pynte opp julehjemmet ditt. 

Bordskånerne blir produsert i Nepal, av ull fra New Zealand, og etter en teknikk som «ullperler på snor».

Se bordskåner/gryteunderlag: http://www.plan-norge.no/alternative-gaver/gryteunderlag-fra-molekule

Se strikkeoppskrift julekuler: http://www.plan-norge.no/alternative-gaver/strikkeoppskrift-julekuler

Les mer om teknikk og metode på Molekules hjemmeside: http://molekule.no/

I 2015 skrev jeg en tekst for PLAN/Blogg.no som fikk meg til Nicaragua. Jeg husker godt teksten som omtalte, at jeg var den heldige bloggeren som fikk reise... Det var helt tilfeldig at jeg kom over annonseringen, og venner tagget meg - før jeg visste/så det selv. 

Gjennom 2015/2016 har jeg forsøkt å bruke denne digitale stemmen videre. Bruke stemmen til å formidle at arbeidet, og gode velformulerte ord - ikke stopper, når man lander på Gardermoen med alle inntrykkene. Både reisen min, og tanker i forkant og etterkant av reisen, kan du lese om i kategorien PLAN INT. NORGE her i bloggen. Det er veldig hyggelig om du vil ta deg tid, til å gjenoppleve reisen :) 

Engasjement og fokus, er like viktig som "real money". Og har du lite av sistnevnte - så engasjer deg! Har du en "digital stemme", bruk den! Har du mulighet til å formidle informasjon til andre rundt deg, gjør det! Kunnskap er noe av det sterkeste virkemiddelet vi har her i verden. Sammen kan vi opplyse og informere verden rundt oss, om hva som skjer. Hendelser og opplevelser, som ties i hjel, som vi aldri trodde hendte andre barn, hendelser vi ville ofret vårt eget liv for å skåne våre egne barn for - det skal vi, med en stemme - belyse. 

Og på veien, kan vi gjøre en stor forskjell, med en liten handling. En handling som både retter fokus på viktig arbeid, og fysisk hjelper andre. 

 

Så utfordringen min til deg, Julen 2016: 

Bytter du ut/Setter du opp et eller to av gaveønskene dine, med en av PLANs alternative gaver? 




// INNEHOLDER REKLAME/LENKER// 

FOTO: Jonathan Kirn/Plan

 

 

 

Kjære Nicaragua....

  • 12.10.2016 kl. 12:17

Hva forventer du? Hva tenker du nå? Spørsmål som Nina fra Plan spurte meg, da vi var på vei ombord i flyet. Gode spørsmål, som jeg bare delvis klarte å besvare på det tidspunktet. Jeg hadde en forestilling, om at alle spørsmålene ville bli besvart innen kort tid, og at opplevelsen være noe å se tilbake på. Lite visste jeg hvor mye denne reisen kom til å bety for både meg, og de jeg besøkte. 

I går fikk jeg en forespørsel fra Plan Nicaragua - om jeg kunne lage en liten hilsen til deres partnere. Skriv hva du vil - bare fra hjertet, var beskjeden. Klart jeg kan gjøre det! Men hva skriver man fra hjertet? Hvordan beskrive følelsene man har etter en slik tur? Og hvordan sier man takk, takk for at besøket mitt betydde så mye - at en slik forespørsel i det hele tatt kommer. 

Hvordan beskrive det man føler? 

Det er ikke lett å formulere følelser til ord. Og når de siste artiklene som er skrevet om meg, beskriver hva jeg tenker - har jeg satt meg ned å reflektert litt, er dette jeg tenker? De formulerer på en måte noe jeg syns er umulig å beskrive nøyaktig. Jeg kunne aldri forestilt meg, den ettervirkningen denne turen har hatt. Det å bli kalt ildsjel, bli skrevet om, bli brukt som eksempel, få mitt fadderbarn som en takk på boards - det er mange ting, man ikke tenker "hender meg"... 

Og forhåpentligvis, er alt med på å skape fokus - fokus på Plan sitt arbeid. Det viktige arbeidet, som så mange flotte mennesker står bak. Ikke minst de som er ute i "felten", i landsbyene, krisehjemmene, mødrehjemmene osv osv .... De som beviser at fadderbarn og bistand, er ikke bare på papiret. Noe man ser bilde av, som magisk penger fikser. Det er mennesker bak, innsats, og skjebner. 

Det er en ære, og få lov å skrive et digitalt postkort - et kort som skal hedre og minne samarbeidspartnere på, hvilket viktig arbeid de støtter. Det er en ære å få lov å være en bidragsyter, langt bortefra. Og den største æren? Det er å få lov til å bli minnet på, at selv små ting og prosjekter for meg, kan bety så ufattelig mye for andre....
 



 

Den internasjonale jentedagen!!

  • 11.10.2016 kl. 07:31

I dag er det den internasjonale jentedagen - en glimrende anledning til å stoppe opp et par sekund, eller helt minutter - og tenke seg om. Hvor er vi i dag, er vi der vi vil verden skal være? Skal vi gå videre, etter få tankesekund, for dette rammer ikke meg? 

For et par dager siden, fikk jeg en fantastisk rørende melding på FB. Plan Nicaragua sin presentant, Giovanna - som jeg ble god venn med på reisen - sendte meg dette bildet. Bilde av Janira som pryder plakaten for den internasjonale jentedagen. En hyllest til meg og mitt besøk - var beskjeden. Kan man bli mer rørt? Tenk at besøket av lille meg, ble til noe så stort for dem. Om du ikke kan revolusjonere verden, kan du kanskje revolusjonere en liten bit av den! :) 

Kan du huske at det ble laget podcaster etter turen min? Katharina Flatland har også vært på reise med Plan - og da ble det også laget podcaster. Barnebruden - en podcast du burde bytte ut Viaplay eller TV2 sumo en liten stund med. Du kan lytte til den i Soundcloud eller itunes. www.barnebruden.no

Plan selger også handlenett til inntekt for arbeet mot barneekteskap. Pengene for dette nettet går til Plans arbeid mot barneekteskap. Motivet «Stay» er laget av billedkunstner Gro Mukta Holter. Send sms NETT til 2055 og støtt kampen mot barneekteskap (169 kr inkl. porto) //REKLAME //

Men husk det ikke er pengene i seg selv som teller. Det er innsatsen din, om det er din digitale stemme - eller bidrag av 1 eller 1000 kroner - alt hjelper. På denne dagen håper jeg alle dere flotte jenter, tar dere tid til å gå innom websiden til www.barnebruden.no Se og tenk hva om det var meg? 

Jeg avslutter denne med noen av de ordene som ble starten på min reise til Nicaragua :

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

- Arnulf Øverland -

Hele diktet er til ettertanke - er du kjent med ordene? 

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


 

 // REKLAME FOR PLAN MED LENKER //

 

 

Norsk ukeblad & Jenteaksjonen

  • 05.10.2016 kl. 10:24

Å glemme en slik ut er umulig! I dag får abonnentene til Norsk ukeblad et magasin, der denne artikkelen er. Det er både skummelt og spennende, og se seg bli kalt "ildsjel" og ikke minst tenke tilbake på opplevelsen, som sakte blir så fjern. Det er så lett å tenke "har man egentlig" vært der? Ikke fordi man nødvendigvis glemmer men fordi kontrasten er så stor, at man nesten ikke forholder seg til det, daglig. 

Nå rulles Barnebruden og fokus på jenters rettigheter over hele landet. Jeg vil oppfordre alle til å stoppe opp litt, og høre på podcastene til PLAN Norge. Både de fra Nicaragua og de siste med Katharina Flatland og barnebrudene. Sterk, men fantastisk lytteopplevelse! 

Kanskje jeg må ut å se litt ekstra etter Norsk ukeblad denne uken? :-p 





// FOTO Jonathan Kirn //

 

August, forventningenes måned?

  • 03.08.2016 kl. 11:09

I dag er jeg blitt intervjuet av Norsk Ukeblad, angående turen til Nicaragua. Har du ikke fått med deg hele reisen, oppfordrer jeg deg til å bla deg gjennom reisen min. Det kan du gjøre HER. Det er fortsatt en reise som sitter i hjertet, selv om man tar seg selv i - og tenke sjeldnere og sjeldnere, på menneskene man traff der. Skjebner som man tenkte man aldri skulle slutte å tenke på, blir til minner - som man tenker over, i en stille stund. Nå tikker vi inn i høsten, og Jenteaksjonen 2016 skal straks i fokus. 

Tenker du over at det finnes jenter, som burde ha startet på skolen om noen få uker - men som istedenfor sitter på et krisesenter, mødrehjem eller venter på sin nye ektemann? En brutal men sann verden, som vi her oppe på vår lille kolle - ikke klarer å identifisere oss med. Jenter som burde ha klappet på en ny skolesekk, forventninger om nye skolebøker, nyspissede blyanter, og gleden over å treffe skolevenninner igjen - sitter med tanker, erfaringer og følelser som er langt fra dette. 

Jenter på 8 år som løper gjenkjennende inn i skolegården, og møter kontaktlærer - med et endret ønske om fremtiden. Før sommeren skulle de bli oppfinner, nå skal de bli popstjerne. Drømmer vi foreldre håper iherdig vil endre seg, men som vår barn er tillatt å ha. En situasjon mange jenter ikke opplever, eller kan tillate seg. 

Vi sier til våre barn, gjennom drømmer og mål - kan de oppnå hva de vil. Vi forventer at samfunnet støtter opp om våre barns drømmer og mål. Vi som foreldre forventer at ingenting vondt hender barna våre, og sannsynligheten for at dette blir fasiten - er overhengende stor.

Men samtidig våkner en mor, som gjør sitt aller beste for å oppfylle sitt barns drømmer og sikre tryggheten - redd og engstelig. Samfunnet har helt andre forventninger til hva de skal bidra med, enn det vi er vant til. Definisjonen av trygghet er en helt annen, enn hva vi forventer. Drømmer og mål, forblir i manges liv - bare drømmer, der målstreken er uoppnåelig. 

Vi skal ikke stoppe våre liv. Vi skal heller ikke ofre levestandarden vår, eller gå på akkord med våre forventninger - for å bistå Jenteaksjonen. Men vær gjerne med på å gjøre en forskjell, på den måten du selv kan bidra. Om du er fadder, eller ikke - alt hjelper. Stemmen din, ordene dine - er sterke. Enten det er 1 eller 100 som leser/hører engasjementet ditt, så er du med å sprer kunnskap. Kunnskap om hva som skjer med barn rundt i verden, og kunnskap er makt. 








 

Jenta på kjøleskapsdøra..

  • 22.07.2016 kl. 11:01

Nicaragua - San Marta = her er Janira. En 11 år gammel jente, som jeg fikk gleden av å møte i April i år. Gjennom Plans fadderordning, har vi blitt kjent med den lille jenta, og hennes familie. Det er rart og nesten litt uvirkelig at for 3 måneder siden - satt vi å spiste lunsj hos familien Silas. 

Fikk du med deg Nicaraguas Voldtatte døtre? Den første episoden i Plan Norges podcastserie. Gjennom bilder og tidligere innlegg - kan du få en følelse av min opplevelse og kjenne på samme inntrykkene som jeg fikk - gjennom lyd. 

Nå er siste episode ute. Her kan du høre om selve fadderbesøket, og du får også et lite innblikk i andre opplevelser vi var gjennom - før vi forlot Atlantic Coast. 

Du kan høre podcastene på Itunes eller Soundcloud

Jeg håper du vil bla deg gjennom bildene her (og gjerne tidligere innlegg i Plan Int. Norge kategorien) Se for deg en verden, så totalt forskjellig fra vår - og enda litt til. En ting jeg kan bekrefte, er at uansett hvor mye du forestiller deg, leser, ser på bilder og lignende - er det umulig å helt forstå omfanget, eller hva som faktisk møter deg. Det å se fattigdom og omsorgsvikt på tv, er en ting. Det å sitte face to face med virkeligheten, er noe helt annet. 

Til høsten er det Jenteaksjonen igjen, som tidligere - håper jeg så inderlig, at mange av dere vil være med å sette fokus på dette viktige arbeidet! Jenteaksjonen er i fokus om høsten, gjennom forskjellige markeringer. Men det er like viktig med helhetlig fokus, gjennom hele året! 

Selv om podcastserien er over, reisen min er over, og minnene selvfølgelig legger seg som en bakvegg for mange videre erfaringer - lever familien Silas videre i San Marta, med god hjelp fra Plan International. 

Om du ikke har anledning til å være planfadder, så husk at det er mange andre måter du kan være med å bidra, slik at jenter over hele verden får en bedre hverdag! 









































// FOTO: Tone Irén Anvedsen & Jonathan Kirn //

Nicaraguas voldtatte døtre

  • 07.06.2016 kl. 19:29


Det er nå 1,5 måned siden vi kom hjem fra Nicaragua. Hver dag tenker jeg på alle barna og tenårene vi traff. Det ble tatt opp mye lyd underveis, noe Nina skulle lage Podcaster av. En serie på 3 episoder. Første episode er nå ute - sterk lytting. Første episode er om Casa Alliansa - stedet for unge jenter og gutter. Både vold, overgrep og misbruk er dessverre opplevelser, for mange av disse. Sammen med bildene her under, kan dere få en opplevelse - tett på de jeg opplevde! 

1 EPISODE FINNER DU HER

















Til høsten er det fokus på Jenteaksjonen igjen. Hver dag, bør være fokus på jenters rettigheter. Jeg håper at dere alle sammen, bruker Jenteaksjonen til å markere ekstra - og hver dag tenke over, og på din personlige måte - ha fokus på rettigheter. 

 

// ALL PHOTOS JONATHAN KIRN //

Det femte barnet...

  • 04.06.2016 kl. 12:17

Med litt små feil, og ting jeg forstår blir satt sammen - litt annerledes enn man forteller dem, er man i avisa. Lokalavisen var her i forrige uke, og gjorde et intervju, angående Plan turen. Jeg merker at jeg er litt uenig med meg selv, over ordlydene i artikkelen. Det varierer litt fra "clickbate" til saklig, noe jeg ikke liker kombinasjonen av. Men det hyggelig at de får frem viktigheten av Plans arbeid - og at de fokuserer (med litt faktafeil) på viktigheten for de forskjellige lokalsamfunnene, at man er Plan fadder.

Det er rart å se andre skrive om besøket. Hvordan de opplever den historien jeg forteller. Hvordan de tenker, og setter sammen de episodene jeg har fortalt. Noe skulle jeg ønske ble fremstilt annerledes, og noe er bra. Slik er det bare. 

I min verden er det aller viktigste at PLAN blir fremhevet, ikke mine personlige tanker, meninger eller opplevelser utover det. Jeg vil nok en gang takke PLAN NORGE for en fantastisk opplevelse. En opplevelse som endret utrolig mye, både for meg og mange rundt meg. Det å lære hvordan ting faktisk fungerer, og se konkret alt som skjer - og som PLAN er med å bistår i, er fantastisk! 

Til årets jenteaksjon, så har jeg en bønn til alle dere med en "stemme" der ute. Bruk den! Vær så snill å bruk stemmen deres. Tenk over, mens du hamrer ned et innlegg, kjemper mange jenter for å kunne gå på skolen. Mens du gjør deg klar til helgens fest, gjemmer kanskje en redd jente seg - for å slippe overgrep. Mens du legger deg trygt under dyna, ligger kanskje en tenåring og er nygift. Vær så snill å ha et generelt fokus på alt som skjer rundt dere! Hvorfor? Som PLAN international sier: Because I'm a girl! 

I høyre meny finner du en kategorigardin. Her finner du masse innlegg og bilder fra turen. "Plan. Int. Norge"

 


#plan #planorge #planinternational #agderposten #jenteaksjonen #mammaliv #mamma #barn #overgrep #misbruk #redd #fokus #bistand

Vakre mennesker, gir en vakker verden ...

  • 18.05.2016 kl. 22:07



... og da tenker jeg ikke på meg selv. Selv om illustrasjonene sier så.. :) Jeg tenker heller ikke på kosmetikk eller utseende. Jeg har vært vekk et par dager. Dere som kjenner meg, vet at jeg er en omvendt blogger. Dager som 17 mai, bursdager, helger, ting som mange bloggere deler i nuet - er ting som gjør at bloggen min er stille. En dårlig blogger? Mulig :-) Men sære meg, er mer opptatt av å være i situasjonene, enn å blogge om de (banning i kirka?) Men i etterkant, DA blogger jeg gjerne, som nå. 

Dagen har vært intens både i dag og i går. 17 mai var barnas dag, og fra 07 til 22 var det fullt program. Jeg må tømme kamera, før dere får se litt fra dagen våin. I dag har tastene gått fra tidlig morgen, og jeg jobber fortsatt. Dagene tilbringes i Kristiansand, der vi for tiden har nytt prosjekt på gang. Savner ikke pendlevei, disse dagene - merker jeg. 

Men så.... 

Tilbake til vakre mennesker... Unni, den magiske damen, bak Magisk liv bloggen - som også hadde magisk challenge, som jeg ble med på, har framsnakk på sin blogg. Noe som i seg selv er fantastisk å lese, og en velfortjent booster til de rundt bloggeren. Ikke bare deler vi en rar tiltrekking til gamle tvspill, men ofte blir jeg satt ut av tekstene hennes og tenker mye av det samme, som hun. I dag tikket det inn kommentar som jeg leste kjapt, på vei til et møte. Plutselig i en pause, kommer jeg på kommentaren igjen - leser og klikker meg videre. Der finner jeg dette innlegget. Det er så mange ord! Så mange flotte ord! Så mange flotte, rørende og ufattelige ord - ufattelige i den forstand at bloggen har gjort slik inntrykk på noen. Tusen takk Unni, for framsnakk og så fantastiske ord ! 



Etter Plan turen, er det mange som har kommentert at det har vært så moro å følge med på turen. Mange jeg ikke visste at fulgte bloggen en gang. Nærmiljø, kollegaer, naboer - det er rart med det. World wide web er tilgjengelig for de aller fleste. Et tastetrykk, gjør at verden blir mindre og tettere. Sosiale medier gjør at jeg fortsatt kan ha kontakt med mennesker jeg traff i Nicaragua, noe som er både rart og fint. 

Verden er stor, eller er den liten? Når jeg var liten, var den uendelig stor. Og globusen var drømmenes sted. Snurre rundt, se hva landene på andre siden av jordkloden het - drømme seg til, at en dag.... en dag skulle jeg reise dit, og dit, og dit og dit....... I dag, er verden liten. Liten i den forstand at få ting er mystiske og uoppdagede lenger. Google viser oss hvordan det ser ut på andre siden av jordkloden, oppdatert for 30 minutter siden. Sosiale medier gjør at vi kan se hva folk tenker, sier og gjør - på andre siden av jordkloden. Og globusen? Den er i seg selv mer mystisk enn selve kloden selv - for hvem under 10 år, har sett en globus i dag? ;) 

Men alt i alt, så gjør www og andre "tekniske" kontaktmidler det enkelt å bli kjent med vakre mennesker. Vakre mennesker på andre siden av jordkloden eller lenger nord i Norge. Bak en skjerm og et tastatur, sitter et nydelig menneske og deler av sin hverdag, gleder, sorger, tanker og lar oss bli en del av livet. Nicaragua eller Norge, framsnakk og positivitet er to ting som jeg syns gjør verden vakrere, utført av vakre mennesker :-) 

 

// ALL PHOTOS/ALLE BILDER: JOHNATAN KIRN //

Mer Plan Norge innlegg, i kategorien Plan Int. Norge

God natt til ettertanke...

  • 13.05.2016 kl. 23:22

Jentene sover, og gutta driver med sitt. På andre siden av kloden, er det hverdagen allerede i gang. Kl er 0730, og på Hilton har de unge mødrene vært oppe 2 timer allerede. Barna får frokost, og i kontrast til våre barns fine, kjølige rom, som bugner over av leker, klær og eiendeler - har 4 babyer og 4 mødre sovet på samme rom. Og det er nok, nok for de. 

Hver gang jeg ser på bildene og tenker hvor glad disse jentene var for sjansen de fikk, ved å bo her - blir hjertet mitt trist. Ikke fordi de hadde det vondt her, tvert om. Trygt, godt, omsorg og lærdom - ting de ikke lærer på gata. Men trist fordi kontrasten er så stor. Og kontrasten til hva vi her i Norge "finner oss i". Det er mange som ikke har det bra her også, men ofte er det dessverre ikke de som har høyest røst. Det er de som er ressurssterke og vet hvilke krav de skal stå på. 

Når jentene er misfornøyde over å ikke få en ekstra bukse, etter en lang shoppingrunde - får jeg lyst til å vise de landet jeg fikk besøke. Jeg er fullt klar over, at vi ikke kan leve etter "noen har det verre enn oss". Og vi skal ikke nødvendigvis lide i sympati for de, som lider. MEN! Det jeg mener vi alle har godt av - er å reflektere over kontrastene, og ikke glemme at de faktisk finnes... 

En god natt herfra 

// ALL PHOTOS/ALLE BILDER: JOHNATAN KIRN //


 

Invitasjon i flere eksemplarer...

  • 13.05.2016 kl. 09:11

Deilig mat, godt humør og halve landsbyen. Ting som møtte oss, hos familien Silas i San Marta. Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut av cola og fanta på bordet, her var det ikke spart på noenting! Av det lille de hadde... 

Åpenhet, hjertelig velkomst og en omsorg man skal lete lenge etter. I tillegg kom vi på impulsbesøk, for å låne toalettet - og ble mottatt av verdens herligste smil. Har du tenkt over den store forskjellen som er blitt, her hos oss de siste årene? (Ja jeg vet at samfunnet generelt er endret) Når jeg var liten, så syklet vi til vennene, og spurte om de ville komme ut. Jeg var vandt til at folk stakk uanmeldt innom på en kopp kaffe, til mine foreldre - og kaffekjelen ble umiddelbart satt på. Dukket noen opp midt i middagen, ble det dekket på til en ekstra. 

Her hos oss har vi det samme. Vi dekker på til naboungene, så sant det er nok mat til alle. Folk stikker innom på kaffe, og døra er alltid åpen - så sant vi er hjemme. Naboene stikker impulsivt innom på en kaffe, kveldsøl eller lignende. Slik elsker jeg.. 

Men er det vanlig? Mange sier at vi har det unikt her i gata, der vi slantrer rundt med kaffekoppen i hånda, og skravler på hverandres terrasser og stuer. I dag kreves invitasjon. 

Det samme med barna. Vi avtaler besøk, med henting og bringing ++++ Vi avtaler playdates, lekestunder +++ Vi avtaler kaffedater så ungene kan leke sammen. Hvor ble det av den impulsive leken? Leken der barna selv oppsøker hverandre, og med en beskjed hjemme om hvor de går? Her har av og til jentene med seg en (dinosaurutgave) mobil når de sykler ut. De sier hvilket nabofelt de sykler til, og ringe hjem når de har funnet noen å leke med. Slik lærer de å selv oppsøke lek og venner. Men vi er også stadig der, det er enklest å avtale lekebesøk - direkte hjem fra skolen. 



Hvordan er du? Er du personen som liker å høre ringeklokka, og setter på en kaffekopp med et smil? Og gjerne stikker innom andre for en kjapp talk og kaffe? Eller er du typen som liker en sms i forkant, så du kanskje rekker å rydde først. Middag er hyggelig under planlagte former, eller kveldsmat med invitasjon? Ofte tenker vi at gjestfrihet er det å invitere gjester og gi av våre "goder". Men gjestfrihet er kanskje mer? Det handler kanskje også like mye om, romslighet. Romslighet til å ta i mot besøk og mennesker rundt oss - uanmeldt. Dele av det vi har, uten at det er planlagt. 

Men kanskje aller viktigst, som jeg fikk en tankevekker på turen: Det å dele det man har, ikke hva man tror forventes! Vi har kanskje litt lett for å tenke at vi må diske opp med masse flott, så fort det tikker inn en sms om besøk. Kaffe krever kake, middag krever fancy 4 retters middag osv.. Og noen sier kanskje ja, og disker opp med dyrere retter og servering, enn de burde ta seg råd til. 

Senk skuldrene, server en kopp kaffe - uten unnskyldninger om at det mangler noe til. Sleng en gryterett på bordet, selv om den ikke heter "A de pan" eller noe annet fancy. Stol på at besøket er kommet, for å treffe DEG! Ikke for å få servering... 

Og la barna lære seg impulslek. La de sykle å ringe på døra, eller la de låne telefonen en ettermiddag og ringe til en venn - ikke tenk så mye på at alt må planlegges. Selv om vi lever i tidsklemma - kan vi alle ha godt av å slippe "tøylene" litt :) 



// ALL PHOTOS/ALLE BILDER: JOHNATAN KIRN //

Hvis du vil lese mer eller se bilder fra Plan turen, se under kategorien "Plan Int. Norge" her i bloggen 

Gleden er ....

  • 12.05.2016 kl. 09:02

... å kunne gå opp trappa, sette seg på do inne, tørke og spyle ned. Absurd? Tja... Jeg vet ikke helt. Etter flere dager med avskrudd vann på natten, bøtter med på do for å skylle ned og dorullen i veska - så er det kanskje ikke det? I går skrev jeg om barnas verden, men tenker du over at vann, do ++ også er luksus noen steder? I Managua var det "vanlig" vanntilgang. Som i manga andre land, måtte vann drikkes fra flaske, men det å gå på do og dusje - var en selvfølge. Dog med mindre trykk og tilgang enkelte tider. Men i Bilwi og ute i community var det så lite vanntilgang, at det måtte hented i bøtter og tidsregulering. Se for deg, hvor lykkelig man er - etter x antall timer i varm sol og x liter svette, så kommer man til hotellet hvor vannet er skrudd av. Eller å få mageproblemer på natta, med avskrudd vann, og doen inne på rommet - med kun dusjforheng i mellom. 

Japp, dette var hverdagen som vi fikk oppleve. Etter at jeg kom hjem, har jeg nesten blitt litt trist av tanken på de store forskjellene. Alt fra generelle ting, som vi ikke tenker over - som å skylle ned etter å ha gått på, og vaske hendene. Til å kunne skru på krana og vannet renner. Dette er ting som andre drømmer om... 

Når vi måler fattigdom måler vi ofte i ting. Ting som mat og andre materielle ting. Barna våre tenker mot leker, ipad +++ når vi spør hva fattige barn mangler. Voksne tenker ofte mat, klær, hus +++ men vann? Vann assosieres med å drikke. Ja, man skal drikke vann - men det er så mye annet de trenger vann til også. Lage mat, vaske hender, dusje, og ikke minst - gå på do. Om man er så heldig å har en do.... for det var det ikke alle som var. 

Med dorullen i veska, og antibac på lomma - entrer man den fineste doen i landsbyen. Et lite trehus, som fikk meg til å virke stor og ruvende - rent og fint, og et hull i bakken. Jentene kaller det, gammeldags, skummel utedo.... for disse folkene, var det den fineste doen - som det var en ære å få låne bort... sprøtt i vår verden? 


Kultur er noe både vi og Nicaraguas befolkning er opptatt av. Mens vi krangler om dyre bunader, og hva som er tillatt og ikke tillatt på 17 mai, er Bilwis kreative damer mer opptatt av små detaljer. Smykker, hatter, fletteteknikker - ting som de er redde for vil forsvinne. Folkedans, er det ikke mange som driver med lenger, i all honnør og ære til de som driver med det - vil jeg tro at rekrutteringen av unge, dabber av. Vi fikk lære en typisk dans, om kråka og andre dyr - som de lærte barn og unge som en del av kulturlære. Det var fantastisk å se hvordan både de gamle, voksne, og unge koste seg med det. Kanskje vi alle hadde hatt gått av en slik tur? ;) 



// ALL PHOTOS/ALLE BILDER: JOHNATAN KIRN //

Hvis du vil lese mer om turen, finner du det i kategorien "Plan Int. Norge" her i bloggen 

Barnas verden...

  • 11.05.2016 kl. 17:24

Solen og varmen som er over oss, gjør at minnene fra Nicaragua sitter litt lenger - enn de kanskje normalt ville gjort, i en hektisk hverdag. Heldigvis kan man kle seg litt mer etter forholdene her hjemme, da det var temmelig varmt å gå i langbukser og genser, enkelte dager. 

Jentene sykler, leker og faktisk bader - og er i stor form om dagen. En stor kontrast til hva vi fikk se i Managua og Bilwi. Fra lekende, sorgløs norsk kultur, til unge mødre og alvorlige barn med skader. Barnas verden oppleves så forskjellig, og det er trist å se de store forskjellene. Hva livet bringer og hvilke kort man får videre i livet - avhenger så utrolig mye av hvor man blir født. Jeg er heldig... 

Jeg er heldig som ble adoptert til Norge, som har vokst i et rikt, vestlig land - der misunnelse og sjalusi kanskje er de største problemene når man er 9 år. Ingen bomber, ingen sult, ingen fare for å bli skutt på gata, ingen fare for å måtte stifte familie i en alder av 13 år... Våre barn er også heldige... 






Å forlate Bilwi var helt spesielt. Det var her vi traff de mest tankevekkende skjebnene og her var vi utrolig tett på Plan mannskapet hele dagen. Fra tidlig tidlig morgen, til sen kveld. Nedenfor ser vi lykkelige ut, for min del handlet det om lykken over å ha overlevd 1,5 t flytur i den lille, gamle kjerra bak oss :-P Tenk det, at 500 NIO som billetten kostet, var ALT for mye - for de aller fleste i Bilwi. De satt 15t på buss til Managua, fordi fly var så dyrt. 180NOK ca, var en dyr flybillett. Slike ting får man til å tenke... :) 




// ALL PHOTOS/ALLE BILDER: JOHNATAN KIRN //

Flere innlegg om Plan turen finner du i katagorien "Plan Int. Norge" her i bloggen. 

Minner om varme temperaturer og inntrykk

  • 09.05.2016 kl. 07:14

I dag er det 1 uke siden ankomst Norge igjen. 1 uke siden vi la alle inntrykkene bak oss, og tok med oss minnene hjem. Minnene om barn og unge, som har en helt annen hverdag enn oss - og som strever for å gjøre sitt beste. Hver dag, er det noen som blir gravide, flytter hjemmefra, blir mishandlet eller misbruk, rømmer hjemmefra eller som må overleve på gata/stranda - under 16 år. Selv om man sitter i solfylte, trygge Norge - er det viktig å ikke glemme alle inntrykkene og minnene man fikk i 10 dager. 10 dager i Nicaraguas verden, en verden så totalt annerledes enn vår egen. 









Ved å reise på denne måten, er det ikke bare nye bekjentskaper man gjør - man man møter mennesker som kryper inn under huden din, mennesker som man tenker på hver dag, og undrer hvordan det går med. Mennesker som har gitt masse av seg selv, fortalt om livene sine og som man møtte flere dager på rad. Alt fra sjåføren Cesar, til tolkene Kathy og Norma, til fadderbarnet Janira - er mennesker man har i minnene og tenker på. Alle barna og ungdommene som man har hilst på, hørt historiene til - er skjebner som man ikke bare tenker på, men har vondt av. Følelsene sitter i magen - lenge etterpå. 

// ALL PHOTOS/ALLE BILDER: JOHNATHAN KIRN //

 

For å se masse bilder og lese fra Plan Norge turen, se kategorien "Plan Int. Norge" 

 

#plan #plannorge #planinternational #plannicaragua #bistand #jobbmamma #mediakaos #blogge #reise #opplevelse #spennende #jenteaksjonen2015 #jenteaksjonen

Kunnskapens makt

  • 04.05.2016 kl. 12:33

Å fly til andre siden av kloden, for å oppdage at kunnskap er nesten mer makt - enn hjemme, er en sterk opplevelse. Her hjemme er det fokus på skole, men det er noe vi tar for gitt. Så mye for gitt, at det er lav list hos mange - for å droppe ut eller ikke ta høyere utdanning. Å komme til "Girl Power" land, der kunnskap og utdanning blir satt så i fokus, er spennende og tankevekkende. 

I Norge har unge mødre utallige hjelpeordninger, som gjør at alt ligger til rette for både mer utdanning og gode jobber. Her, velger man det bort. I Nicaragua finnes ikke en eneste hjelpeordning, og man er avhengig av familie, eller kriminelle handlinger - for å klare seg. Det å ta utdanning etter man har fått barn, i alderen 14-16 år - er ikke enkelt der nede. Her kan de ikke velge det bort.

Mange fnyser eller ler av uttrykket at kunnskap er makt. Kunnskap er døren til mange muligheter for mange. Det er ikke et must at alle fullfører høyrer utdanning, men når jeg leser rundt om på nettet - unge norske mødre, helt ned i 14-15 årsalderen, som slår et slag for drop out av videregående - blir jeg betenkt. 

At barn får barn, er de fleste enige om, når man viser bilder og deler historier om 14 åringer, som får barn i Nicaragua. Kroppene er ikke ferdig utviklet til en barnefødsel og man kan undre, om sinnet er klart også.  For det ER en utfordring å få barn tidlig, ikke bare fysisk men også psykisk. Men om man tar en tur rundt i vårt eget land - åpner www, en verden som begynner å bli skremmende lik. 15 åringer blogger om mamma for første gang. Det blogshoutes "gravid som 12 åring". Hva skjer? Hva skjer med barndommene? Er vi inn på et spor, der media er for stor påvirkning? Glamouriserer tv og internett, det å bli ung mor - og bytte ut utdanning med kjendisforsøk? 

Isåfall er det skremmende.... 



Sterke jenter, som bruker all sin fritid på å lære andre unge jenter at de har rettigheter. Ikke finn deg i vold hjemme, bli på skolen og sikre fremtiden din! Sterke ord, fra en gruppe jenter - som arbeider mot tøffe holdninger. 

Det å bli gravid i Norge og være ung mor "er ingen sak", i forhold til de utfordringene som venter disse jentene



Å vokse opp i et trygt hjem, er ingen selvfølge overalt. Når man må beskyttes for mamma eller pappa, for å være trygg og beholde helsen - er det grunnleggende rettigheter som brytes. Behov for omsorg og kjærlighet, er lik over hele verden - men hvem som får det, er ikke likt. Det å se på barn som lever i under beskyttelsesprogram, mot sine næreste - var utrolig sterkt. 

 

Setter du ting i perspektiv til tider, eller har vi det så godt - at det meste tas for gitt? 

 

// All photos/Alle bilder: Jonathan Kirn //

Jetlag og Mrs Rumbling...

  • 03.05.2016 kl. 11:56

Skapet som en 14 år gammel mamma, stolt viste oss- et dukkeskap. Hun hadde en 2 mnd gammel baby. Foto: Jonathan Kirn

28 tiner på reise, mistet bagasje, forsinkelser, blodsprinter på en av USAs største flyplasser osv osv.. en kort oppsummering av hjemreisen. Jetlag og magevondt er et fakta og jeg er helt utav rutiner foreløpig. Men men, det er deilig å være hjemme igjen! I går tok jeg med meg en kaffekopp, ut i 14 grader og sol, og satt på trappen. Å kjenne på kald, ren luft var fantastisk. Selv om sol og 38 grader er deilig, var det godt å komme hjem. 

Å se gjennom bilder fra turen nå, gir en litt uvirkelig følelse. Jeg må tenke litt ekstra, "har jeg virkelig vært på denne turen?" Har du den følelsen av og til, om det er noe du opplevd eller reist til? Man har så utrolig mange inntrykk, og mange følelser rundt turen - som gjør det hele virkelig, men tiden går så fort - at man ikke helt klarer å forstå at man har vært avsted. 

Savnet etter mennesker man møter og blir glad i, kommer utrolig fort! Jeg sitter å tenker på Pedro, Giovanna, Cesar ++ mennesker som vi var mye med, som man fikk et lite innblikk i livene til - og jeg tenker på, hva gjør Familien Silas Toledos på? Det er det man kan kalle, og komme inn under huden. Mange fra denne turen gjorde det! 
 

Første briefingmøte med Plan Nicaragua. Foto: Jonathan Kirn



Nå gjelder det å begynne og spise igjen, få orden på søvnen og ikke minst arbeide seg gjennom en syk haug med mails og arbeid :-) Jeg skulle vært i Oslo i morgen, men formen tilsier en dag til i ro - før jeg drar ut på noe igjen :-) Håper alle har det bra! 

Leaving Bilwi

  • 30.04.2016 kl. 15:55

Leaving Bilwi. Det er tid for å ta fatt på tilbaketuren til Managua. Reisen tilbake var i et klaustrobisk lite propellfly. Her ser dere hotellet vi har bodd på, de siste dagene - Bilwis flotteste hotell. Med vannrasjonering (inkl do) og bad bak forheng. Det er virkelig en annen verden her nede :)

Baseball står høyt i kurs her. Det varmes opp til kamp med høy musikk og matmarked. Det er sinnsykt varmt og i bodene kokes det mat. Folkemylder og god stemning tyder på at kamp er stort !

Her på dette senteret forsøker man å ivareta tradisjonene til Misqito folkeslaget. Gjennom dans, drama, håndarbeid osv lærer de eldre, barn og unge tradisjonene. Nok et prosjekt som er støttet av Plan.

På huset er det også en radiostasjon. Mye tyder på at utstyret ikke akkurat er high class , slik vi er vandt til det.

Ved å kjøpe noen av disse tingene, er man med å støtter direkte til arbeidet. Med meg hjem, ble en håndflettet caps, hårbånd og armbånd :-) 350 NIO - 140NOK

Cesar - Plansjåføren som har kjørt rundt på oss i 3 dager, hjulpet oss med en gretten hotellresepsjonist som nektet å forstå dårlig spansk, og som tålmodig har sovet i bilen under kveldsmiddag og vært på plass igjen tidlig neste morgen. Fantastiske mennesker som arbeider i Plan Nicaragua.

Tusen takk til det lokale Plan kontoret i Bilwi for et fantastisk møte og dager!

Velkommen til San Marta

  • 29.04.2016 kl. 01:10

En mildt sagt strevsom natt er over. Når magen ikke liker det den får servert, er det ikke mye man kan gjøre. Standarden her er en god del dårligere enn Managua, så hygienen er ikke helt hva vi er vandt til hjemme.

Når det er skikkelig regnvær, står broen under vann. Denne er en del av highwayen, som var så humpete at indre organer flyttet på seg, under turen. Det ble en lang time, med litt groggy kropp.

Ny bro på vei -'ed en arbeider og hammer - tar det tid :-)

Elva er lav nå, på det verste er både veier og marker under vann. Her vasker landsbyen tøyet sitt.

En litt sliten"Tuna" følger ordre om myggkrem - all over. Langermet genser og bukse er ikke varmt, i det hele tatt... 😜

Første møte med familien Silas. Mange fra landsbyen var tilstede, og ønsket oss velkommen. Med både kloke ord og presentasjoner, fikk vi bli kjent med San Marta

Eldstemann er 17 år og like gammel som Jumbo hos oss. Siste året på High school og ønsker å bli politi. Det gjør også lillesøster Janira. Utdanning er viktig for denne familien. Barna har en tante som er politi, og det utgjør en stor del av yrkesønske. Bestemoren har i mange år vært engasjert i jenters rettigheter og viktigheten av utdannelse.

Bildeboken jeg hadde med hadde 20 bilder. De som gjorde mest inntrykk, var vinterbildene. Hver gang de så et vinterbilde lagde de fryselyd og sa "fria"(kaldt)

Kråkedansen, fremført av blant annet Janiras storesøster på 15, som også går på skolen.

Siden det bare er 38 grader ute - benytter vi sjansen til å spør litt om jul....

Velkommen til familien Silas. 2 gutter og 4 jenter i alderen 3 - 17 år

Jeg var så heldig å få et brev og tegning fra

Janira.

Alle barna ville gjerne se masse bilder på mobilen. Spesielt snøbilder :-)

Bestemor og bestefar Silas, er viktige Plan støttere. I mange år har de arbeidet tett med Plan.

Sjåføren kan også dele kokosnøtt :-)

På vei hjem, passerte vi gravplassen. Er du rik kommer du under, fattig over og er du skikkelig fattig - gravlegges du på tomta di.

Besøket i dag har vært fantastisk. Nok en gang blir man minnet på, hvor viktig det er - med utdannelse og jenters rettigheter. Utdannelse åpner en helt ny verden for mange, og om ikke man trenger den akkurat nå - sikrer man fremtiden sin, ved å investere i utdanning. At familien til Janira er så opptatt av utdannelse, varmer. Å se at Janira støttes i drømmen om å bli politi, på lik linje med storebror - viser at Plans arbeid med samfunnsholdninger her nede, hjelper!

Det å sikre barna sine, ved å oppmuntre og støtte de til utdanning er utrolig viktig. Og etter denne reisen, ser jeg at det bør være enda mer fokus på det, ikke bare i andre land - men i Norge også.

Vi fokuserer mye på likestilling hjemme, og kjønnskvotering. Og mange kvinner i dag har gode, høye stillinger og høy utdannelse. Det er mange sterke kvinner her i Nicaragua også - men jobben er ikke gjort for det. Vi må fortsette å skape debatt rundt gode forbilder, fullføring av utdannelse og investering i egen fremtid. Utdannelse er Power - ikke bare Girl Power - men Power generelt.

Les innlegg om utdanning og tanker HER

Den andre verden...

  • 28.04.2016 kl. 05:46

Å komme til Atlantic Coast er som en annen verden igjen. Utrolig fattig og lav standard. Her fikk vi møte mange skjebner

En liten gruppe jenteaktivister samles her for å bekjempe vold og misbruk mot jenter. Er utrolig viktig arbeid som gjøres av tøffe, sterke jenter!

I et lite community utenfor byen, ligger et lite område med "skur" og bygninger. Her bor jenter som er misbrukt eller mishandlet. De holdes beskyttet her, og får skole og omsorg. Standarden i forhold til Casa Alliente, kan ikke sammenlignes. Ved ankomst, kom 3 jenter i alderen 5-9(?) mot oss. De flokket rundt og gav meg verdens beste klemmer. Jeg ble sittende å fargelegge med en 3 åring på fanget og omringet av jenter som ville tegne. Det å se inn i et barneansikt, som er mishandlet og kun har et fungerende øye, er hjerteskjærende.....

Standarden er utrolig lav her. Maternity home tar vare på unge gravide jenter. Etter at de har fått babyen, må de klare seg selv

Det er utrolig mange, flotte og viktige prosjekter Plan er involvert i. Jeg blir mer og mer imponert over alt de får til!

Girl Power in pictures

  • 27.04.2016 kl. 17:22

Ikke alle skjebner er like triste her i Nicaragua. Som Girl Power prosjektet, som jeg skrev om i forrige innlegg. I Nicaragua er det vanlig med ekteskap fra 14 års alderen, men gjerne uten kirkebryllup. Enten du er formelt eller uformelt gift, (samboere) stiller staten formene likt. Det som er spesielt er at jentene velger det selv. De drar hjemmefra så tidlig som mulig, for å bo med kjæresten og stifte familie. En slags frivillig barneekteskap.

Jeg håper du vil ta deg tid til å lese innlegget fra i morges, (min tid) innlegget vil gi mye mer mening, om du leser teksten til. Du finner det lenger ned, eller her.

Girl Power prosjektet er lokalisert på et ferieresort. Her er jentene i 3-4mnd før de reiser hjem og tilbake på skolen. Jentene som er med på dette, er støttet av familien sin.

Mentorene er en viktig del av prosjektet. Disse lærer og veileder jentene gjennom grunderstarten, og sikrer ytterligere familie - i opplæring om korrupsjon og ulovlig drift. Det er ofte bedriftsledere eller andre næringsinvolverte som er mentorer. Samarbeid med næringslivet er viktig, både offentlig og privat.

Foto: Jonathan Kirn

Vi besøkte to prosjekter som nå er i avsluttende fase. Begge bedriftene er bæredyktige og jentene tjener penger. Første stedet er mamma også en del av mentorgruppen. Og produktet er mat. Sammen med ektemann, sin 3 år gamle sønn og en jente på vei - bidrar hun til husholdningen.

Foto: Jonathan Kirn

Foto: Jonathan Kirn

Foto: Jonathan Kirn

Foto: Jonathan Kirn

5 meter vannhull er gravd, de skal ytterligere 3-4m ned. I 37 grader ...

Bedriftene er hjemme hos jentene. Sammen med husdyr og familie, har jentene bedriften utenfor huset...

Viktig!

  • 27.04.2016 kl. 16:35

Bildene fra Plan turen er enten mine, eller Jonathan Kirns/Plan. Disse skal ikke brukes uten tillatelse. Jeg oppfordrer alle til å lese innlegget jeg la ut før bildeserien. Disse henger sammen.

Hva er misbruk?

  • 26.04.2016 kl. 06:15

Ja hva er egentlig misbruk? Er det kun fysisk? Karalita som du ser over her, har arbeidet i 17 år på Casa Alliente. Et senter for unge jenter og gutter, som er utsatt for misbruk. Ved misbruk, tenker vi ofte på overgrep, fysisk og gjerne voldtekt eller incest. I dag har jeg lært mye om psykisk misbruk som fører til fysisk misbruk. Det er kanskje noe av det verste man kan kombinere. Unge jenter og gutter, som overbevises og forguder menneskene som misbruker de. Som til slutt tror at alt elendig i verden, er deres feil og at de fortjener det som hender dem. Casa Alliente tar imot både gutter og jenter. De fleste jentene er gravide og gjerne helt ned i 12-13 års alderen. De aller fleste tilfellene som kommer til CA, er en graviditet, som er et resultat av misbruk. 

Mange av barna som kommer til CA er under beskyttelse. Det er pågående rettsaker, og ofte er barna involvert i trafikking og narkotikamiljøer. Den yngste mammaen jeg hilste på i dag, er 13 år gammel - og har en 2 mnd gammel baby. Barn får barn.... 

Disse jentene som vi fikk møte på CA - var fantastiske. På mange måter er de voksne til sinns, pga sine erfaringer - men de barn inni seg. Mange fint og oppførsel tyder tydelig på at de fortsatt er barn, som har behov for utfoldelse, trygghet, omsorg og være barn! Men til sinns bærer de erfaringer og sår, som vi i Norge vil forbinde med godt voksnes opplevelser. De ansatte på CA viste en fantastisk omsorg for disse barna. Engasjerte, omsorgsfulle og flinke mennesker som hjelper ca 500 skjebner pr år. 

Casa Alliente har et mødrehus. Her er det plass til 14 jenter med deres barn, og de deler rom 4 mødre + baby. 1 bad, gjør at morgenene er en utfordring, men de får det til. 



14 åringen viste oss stolt skapet til babyen sin. På rekke hang små søte kjoler, til hennes 2 mnd gamle baby. Jeg klarer ikke la være å tenke på om de er modne nok til å forstå omfanget. Omfanget over å ha ansvaret for et annet lite individ, eller om det er en liten dukkedrøm som leves... 



Selv om man er mamma er man ung. Det er en sterk opplevelse, og se jentene stille seg opp å stolt synge en sang for oss. I tillegg hoppet den ene mammaen på 13 år superstolt opp og ned på en stol, for å vise oss tegningene sine - med en nyfødt baby på armen. Det er så mange ting som indikerer at disse mødrene fortsatt er barn selv. De stiller seg opp, på samme måte som knøtta og lille ville gjort, og det er en ufattelig tanke, at de skulle hatt en baby i armene - om 3 år. 



Pedro er prosjektsjef i Plan Nicaragua. Sammen med teamet sitt arbeider han hver dag, for å opplyse samfunn og Nicaraguas ungdom om undomsgraviditet, og samtidig arbeide for å få tallene ned. 



F.v: Nina (Plan Norge) Tone Irén, Caroline (Plan Norge) Jonathan (fotograf) Isa og Giovanna (Plan Nicaragua)

Dette flotte crewet har nå reist sammen i 2 dager. I morgen blir vi ytterligere to stykker til. Det er fantastisk å reise rundt med slike engasjerte mennesker. Hver opplevelse blir helt spesiell! 

 

Man kan ikke annet enn å bli overveldet og engasjert. Det er umulig å ikke bli påvirket av disse skjebnene. I morgen starter reisen 07.15 til San Rafael Del Sur. Der vi skal besøke kvinne entrepenører. Jeg gleder meg veldig til å se på dette. Men nå, sove :) 

// ALL PHOTOS ©Jonathan Kirn //

Kjøp deg en øy !

  • 25.04.2016 kl. 14:29

Utenfor Nicaragua/Granada ligger 365 øyer. Hver øy har et hus. Hvilken stil og hvordan det ser ut, kommer selvfølgelig an på eieren! Her er det alt for fra innfødte til politikere eller nærinsgtopper. De sier for 20 dollar, eller 500 NIC (180-190 NOK) kan du kjøpe deg en øy.

Hvorhen du kommer, er kamera gøy. Teenagerne i motsetning til hjemme, løper mot deg for å få bli med på et skudd :) 



Her skal dagens middag sikres. Lake Nicaragua er så grunn noen steder, at folkene står å fisker middagen. 






Et godt eksempel på en øy som ikke koster 180 kroner lenger :) 



Noen familier lever av restaurantdrift, ute på øyene.

Og er man president på Puerto Rico, kan man bygge seg en funkishytte

.. og kontrasten ser du her.... 

Her spiste vi lunsj. For 175 NIC (ca 50 kr) fikk man full middag. 

Monkey Island - si hallo til Michael Jackson. 8 apekatter lever ute på en liten øy, avhengig av hva øya gir dem og passerende turister. 


Dag 1 er over. Nå er klokka 06.00. Jeg har aldri tenkt over at blogging kan være så stor jobb, men når det tar 8 timer å få lastet opp alle bildene og skrevet litt tekst og laste opp - da nærmer man seg en døgnjobb :-) I dag er det full arbeidsdag. Intervjuer og skjebner venter oss. To fulle dager med intervjuer og besøk, før vi skal fly videre til Atlantic Coast og besøke Janira (fadderbarn) og prosjektene der oppe. 

Håper alle har en fin dag (eller dag, eller hva det nå er hjemme i Norge ) 

 

For å kunne dele bilder mens jeg er her nede, i det hele tatt - må kvaliteten tas kraftig ned. Filene og kvaliteten er skalert ned nesten 70%, noe som gjør at bildene taper seg litt. Men alternativet er å ikke blogge i det hele tatt. :( Håper dere overlever!

Jeg skriver minst mulig, men forklarer litt. Dette er fordi jeg må bruke (lokal tid) natta til å laste opp, og morgenen som nå - til å skrive og poste de :) 

Welcome to Nicaragua

  • 25.04.2016 kl. 13:25

På grunn av utrolig lav internettlinje, og tidsforskjellen - er det vanskelig å få blogget. Bildene i dette innlegget ble lastet opp over 7 timer i natt :-p Litt annen verden en hjemme. Men jeg gjør et forsøk :) Etter 4 fly, 18 timer flyreise og over 26 timer reise totalt, ankom vi Managua. Hjernen er vilt på tur, med 8 timer i foskjell bakover, men det begynner å komme seg. Kl er nå 04:28 og jeg gav opp å sove mer 03:45. Jeg bor i en liten koselig bungalow, sammen med den del småkrypdyr, som jeg ber til høyere makter om at ikke må krype i senger.. Jeg HATER alt som er under meg i næringskjeden, som enten er leddløst eller går under betegnelsen insekter. Men disse er rød, halvstore og biter ikke - i følge fotografen vår. De 3 andre, bor i en liten miniblokk med 4 leiligheter i.

For å kunne dele bilder mens jeg er her nede, i det hele tatt - må kvaliteten tas kraftig ned. Filene og kvaliteten er skalert ned nesten 70%, noe som gjør at bildene taper seg litt. Men alternativet er å ikke blogge i det hele tatt. :( Håper dere overlever!

Jeg skriver minst mulig, men forklarer litt. Dette er fordi jeg må bruke (lokal tid) natta til å laste opp, og morgenen som nå - til å skrive og poste de :) 


Liker du Mango, er dette stedet. Rett utenfor døren faller modne (og umodne, som vi ble fortalt at folk spiser sammen med salt og tequila) ned på bakken 




Vår søte og ultrablide sjåfør - som ikke snakker en døyt engelsk.

Første dag var fri. "Fri".. vi ble hentet 08 og levert kl 21 på hotellet. En fantastisk dag. Første stopp var handcraftmarket. Helt utrolig å se hva de lager, og til hvilke priser... latterlig billig. 






















































Neste stopp var Granada. Latin Amerikas 2 eldste by. Et nydelig sted med utsikt over Lake Granda, og mange familier kom ut hit, for å gå på marked (dyrt) og spise middag under et tre. Hele Granada området, bar preg av familiesøndag. Dette stedet med usiktsposten heter Catalina, et nydelig sted med fascinerende masse forskjellige mennesker. 

En av jentene som arbeider på Plan Nicaragua, som var med oss hele dagen. 

Jonathan - Jon, fotografen vår. Superdyktig fotograf som feelancer for Getty images. 











Disse tre hadde et nydelig "moment". Jeg spurte mammaen om å få ta et bilde av de, og da ble hun så stolt at hun holdt på å gå utav sitt gode skinn. :-) Men i hennes streben etter det perfekte bilde, ble litt det impulsive borte. Men nydelige var de da!! :) 

Velkommen til Centro de Granada. En fantastisk dag i 35 grader, litervis med vann og svette, og opplevelser. Både til hest og båt :) 
















Jeg skal forsøke å laste opp resten av bildene fra øyturen utenfor Granada senere i dag. Nå er linjen overbelastet og den vil ikke mer :) 


 

Første stopp - eller egentlig 5...

  • 22.04.2016 kl. 13:25

Bilde: http://www.cruisington.com/


Første stopp er Oslo, og når du leser dette - er jeg begynt reisen. 2 stopp er London - 3. Houston og 4 Managua Nicaragua. Som du forstår, er det en god del timer til - jeg kan blogge om ankomst hotellet. Søndag er fridag - og den er allerde fullpakket. Vi skal besøke Granada - døgnville og fine. Det er 8 timer tidsforskjell bakover, så den veien skal gå greit. Vi ankommer på kvelden, så man får sovet ut og er klar til neste morgen. Hjemkomst-  det er en annen sak, man får bekymre seg for, senere :-) 

Som du kan se, blir vi ikke arbeidsledige på denne turen. Det er opplegg, tett i tett hele tiden. Og når programmet slutter - da starter middag og kveldsmøter. Så det blir lange dager, men akk! Once in a lifetime! 

Jeg har sittet å sett litt på bilder ++ fra Granada, og det ser ut som et helt fantastisk sted! Jeg gleder meg vilt til å se det real life, og ikke minst - dele mine egne bilder med dere :) 

Det er en fin funksjon å kunne forhåndslage innlegg :-) Dermed kan dere få starte på reisen samtidig med meg, selv om jeg er tusenvis av meter over, og uten laptop :) Håper alle har en flott dag! :) 

Bilde: https://haciendolo2010.wordpress.com/2010/02/10/granada-nicaragua/
Bilde: https://fullybloated.wordpress.com/tag/nicaragua/



 

Menos de 1 día desde la salida...

  • 21.04.2016 kl. 18:53

Hola a todos mis lectores. (Hei alle leserne mine) Det er nå under 1 døgn til avreise (som overskriften sier) Første tablett er nå inntatt, så man skal unngå malaria. Denne hverken freste eller så skummelt ut, så det gikk fint :-p Jeg ser at tabletten skal tas til samme tid, helst med melk - hver dag. Her føler jeg utfordringene kan være litt store. Satser på at det går greit, de dagene døgnene snus på hue :) 

Det full pakking på gang - i hue mitt! Jeg  få hentet frem kofferten, og begynne så smått. Men jeg er altså så treg. Jeg pakker jo normalt midt på natta, når jeg reiser på jobb, så det er litt uvant og skulle planlegge så veldig. Pass, vaksinasjonspass, tabletter og bildebok ligger klar. Solkrem, tabletter og antbac er også klar. Resten kan vel kjøpes, om jeg skulle glemme noe? Eneste jeg må sjekke er ladere til kamera, laptop ++ og så slenge noe tøy i kofferten - voila :-) 

Jeg skal blogge om programmet litt senere. Det er fantastisk og hektisk program vi er satt opp på. Men himmel som jeg gleder meg. Alt fra familiebesøk, barnebruder, unge mødre, familier til statsansatte og politikere. Jeg gleder meg så, til å lære mer og ikke minst høre hva de har å fortelle. 

OG ikke minst, gleder jeg meg til å dele det med dere! 


 

Skole eller godteri?

  • 18.04.2016 kl. 14:25

En absurd sammenligning? Ikke helt :-) Eldstejenta her får ca 200,- i lommepenger i måneden. For de, rydder hun og har andre plikter - er 10 år og relativt sorgfri. For 275,- kan 11 år gamle Janira, gå på skole og få annen hjelp, der hun bor i Nicaragua. Dermed blir ikke spørsmålet så rart likevel. Vi har fått et fadderbarn i Nicaragua, Raan - som jeg skal besøke i neste uke. Jenta er 11 år, 1 år eldre enn Lille som er eldstejenta her hos oss. 

Å forklare 10 åringen at livet for Janira, handler ikke bare om godteri, ny sykkel og spilletid på iPaden - men muligheten til å gå på skole, drikke rent vann, sove under tett tak, ha en trygg skolevei (og skolehverdag) og retten til å få være barn - gjør inntrykk. At 200,- som er så viktige for Lille, er enda viktigere for Janira, er noe som er vanskelig å forstå. "Hun ser jo akkurat ut som oss".... og snakker vi ikke hovedsakelig om utseende, men en helt vanlig jente som ser frisk ut, og har familie og ser glad ut. Men som lever HELT annerledes enn oss, og uten materielle ting som Lille syns er viktig. 

Jeg har lovet å ta bilder, blogge og sende bilder, og ringe hjem. At der kanskje ikke er så bra internett der, som her hjemme - er også litt rart ;) 

Mediapappa sendte en litt bekymret link i helgen, der det ble meldt om foreløpig 77 døde i jordskjelv - i Equador. Et stykke unna, men ikke langt likevel. Dette er den verden man skal reise til, en annerledes verden og hverdag, enn det vi er vant til. Der dessverre både fattigdom og jordskjelv er ting de opplever hele tiden. Vi har fått programmet for turen. Det som er spennende er at vi skal fly innenriks og man får virkelig oppleve Nicaragua, på godt og vondt! Dagene blir lange, med programstart kl 08 og full gass helt til kveld. Men opplevelser og inntrykk kommer til å stå i kø... 

Nå gjelder det bare å trekke frem spansken fra den bakerste hjernecella, og kunne kommunisere enkelt med lokalbefolkningen :) 

 

Enda et skritt nærmere Nicaragua

  • 08.04.2016 kl. 14:27

Ved første øyenkast, så ser det ganske skummelt ut! Natriumhydrogenkarbonat, det skal liksom gjøre ting bedre. Og den lille krukka, kan noe som ikke er farlig - komme i så små forpakninger? Man må jo bare være litt skeptisk...

Dette er siste runde (nest siste, fordi det er to runder) Den lille flasken skal blandes i pulveret - sammen med 1,5 dl vann. Jeg HATER brusetabletter osv, hovedsakelig smaken - delvis også fordi jeg ikke drikker brus. (kullsyren) Jeg ser ut som en tulling, når jeg kjøper feil vann feks - med kullsyre, man kaster det ikke. Neida, det kan ristes ut.. hehe :) 

Kjenner du følelsen av adrenalin i kroppen - når man var mindre, på kjemisalen? Alt som bruset, eksploderte eller tilsvarende, var supergøy. Når denne drikken boblet og bruste, langt over kanten - og det freste mot meg, vurderte jeg hele vaksinekuren. Men hva er verst? Magesyke på tur, eller vaskine? Men det kan sammenlignes med kjemisalfølelsen, men ikke ren lykke - men stor skepsis. 

Nå er vaksinen tatt - og jeg gruer meg litt til neste. Det var ikke noe kulinarisk opplevelse, og unngå trøbbel - men men.. :-) 

Tenk, nå er det bare 2 uker til jeg reiser! 

 

17 dager til avreise...

  • 05.04.2016 kl. 11:17

Det er nå 17 dager til avreise! Hvor? Jo, Nicaragua sammen med Plan Norge. Plan arbeider over hele verden, og denne turen er en del av Jenteaksjonen 2016. Husker du #minlov? Var du en av de som trykket på knappen? Plan Nicaragua har utrolig mange flotte prosjekter, og en av de er fokus på barneekteskap og barnegraviditeter. Tenk deg, om du skulle gifte bort din 12 år gamle datter? Og i en alder av 13, får hun sin førstefødte. Det er grusom realitet, som stadig kommer nærmere oss. Visste du at vi også her i Norge, kjenner på denne problematikken? Med flyktninger som kommer til Norge, har det faktisk vært situasjoner, der barnebruder søker asyl med sin mye eldre ektemann. Grusomt? 

Den 22. april sitter jeg på flyet til Gardermoen. Der skal jeg sove 1 natt, før jeg møter Nina og Caroline fra Plan Norge - og 24t reise, før vi møter fotografen i Nicaragua. 5 intensive, men utrolig spennende dager venter oss. 

// REKLAME //

 

Du skal ikke tåle så inderlig vel.....

  • 08.03.2016 kl. 08:49

 // Innlegget er for å støtte Plan Norges Jenteaksjon 2015 //

Denne teksten "tok" meg til Nicaragua, Oktober i fjor. Jeg skrev en tekst for Plan Norge, og utav mange, ble min valgt som den beste - og jeg får være med å se på bistandsprosjekter. På den internasjonale kvinnedagen, syns jeg det er flott å ta frem denne teksten igjen. Selv om 8 mars er dagen der mange markerer ekstra, skal vi ikke glemme at det finnes jenter/kvinner der ute, som trenger "kvinnedagen hver dag". 

Hver dag lever jenter og kvinner i frykt, noe vi aller fleste av oss kan vise medfølelse og empati for. Men hva med hverdagsfrykten? Ikke få muligheten til å gå på skole. Ikke få de samme mulighetene som guttene. Ikke ha retten til å velge ektemann selv. Ikke ha retten til å være barn, men bli tvunget inn i voksenlivet alt for tidlig. Og ikke få muligheten til å søke den jobben man vil, fordi likestilling ikke er et praktisert begrep. 

Vi glemmer ofte at det finnes fortsatt mange kamper. Norge ligger fortsatt som en av verdens ledende, innen likestilling. Men vi har fortsatt noen spor å gå videre i, vi også. Kjønnsfordommer som heldigvis er i ferd med å snu. Vi finner stadig flere mannlige sykepleiere, hjelpearbeidere, lærere  osv osv. Og vi finner flere kvinner bak rattet i lastebil, gravmaskiner, og politi. Slike banale ting, som noen ikke tenker over - at noen har "kjempet" kampen for før. 

Det neste steget? Mitt ønske er at man skal passere lista, der jeg kan velges inn i styrer og lederstilling - KUN fordi jeg evnt er kvalifisert for det, og ikke fordi jeg må kvoteres inn. 

Jeg håper alle får en flott dag, og ikke minst tenker over hvor vi er i dag - og hvorfor. Takk til alle de før meg, som har kjempet viktige kamper! Nå er det opp til oss å videreføre, og ikke minst, ivareta arven - på en best mulig, og fornuftig måte. Også utover landets grenser. 

**********************************************************

 

 

Hvor gammel er du? Har du barn? Har du jenter? Vold mot barn og voksne, er i ingen sammenheng ok. Det er ikke noe vi skal samtykke i, hverken ved tydelige kampanjer eller i stillhet. Har du tenkt over at man faktisk samtykker, ved å snu ryggen til, eller lukke øynene for det som skjer rundt oss? Hvordan kan jeg påstå noe så grusomt - tenker du kanskje nå? Hva ville du tenkt, om ditt barn ble utsatt for vold, der en hel skole stod å så på, for så å vende ryggen til - og gå når det var over? Ville du ikke ønsket disse menneskene dømt, på samme måte som de som utførte den faktiske handlingen - når saken kom opp? Hvis den kom opp......


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

(Arnulf Øverland -1937-) 

 

Det er nemlig det store, grusomme, stygge fakta for en stor del jenter i vår verden. I 2015. I 2015 utsettes jenter for kjønnsrelatert vold, i tilknytting i skole, hver eneste døgn. Tenk deg, at du som mor - måtte sende det mest dyrebare du har, til et sted som ikke er trygt - hver dag. Et sted der du er usikker på om barnet overlever dagens kamp. Et sted der millioner av foreldre må gruble i stillhet, over om deres lille pike døde av selvforskyldt uhell, som skolen forteller - eller faktisk er utsatt for dødelig vold. 

Vi bor i Norge... 

Er det grunn nok til å lukke øynene for resten av verden? 

Hver dag ankommer mer og mer av verden rundt oss, det lille kalde landet i Nord. Hver dag sikter en liten gutt eller pike, med kanskje kun håp som eiendel - mot vårt land, for en bedre hverdag. Hver dag, er vi en skjebne nærmere, for å se hva vi er skjermet for. Og i tillegg til den lille piken og gutten, som håper på å få komme til et land, der de skal få mulighetene til et bedre liv - står en liten gutt og pike foran skoledøren sin, og håper på en bedre hverdag - der de er... 

Man kan ikke redde alle, sier noen. Men man redde noen, og om alle bidrar til å redde/hjelpe noen, så vil mange kunne gå trygge gjennom skoledøren. 

I Norge har vi et lovverk som skal beskytte våre små barn, og er det noen som bryter disse reglene -. har vi regler som skal straffe lovbryterne. Hvem passer på jentene som blir utsatt for vold, hver dag? Hvilke regler og lover passer på dem? Hva hadde du gjort, om ditt barn ble utsatt for vold eller overgrep, av en omsorgsperson som skal hjelpe barnet med å finne riktig vei her i livet? De personene som skal være med å legge grunnlaget for barnas verdier, etiske tanker, omsorgsevner og ikke minst kunnskap - misbruker sin stilling på det groveste. I Norge ville disse menneskene blitt dømt, og samfunnet overtar ofte der loven stopper - vi verner om våre barn, på alle måter vi kan. Men hvem passer og verner om jentene, som lever i utrygghet? 

Tenker du over dette noen gang? 

Mine 2 jenter, 8,5 og 7 år - er så heldige å være født i Norge. De vil få all sin kunnskap og mulighet til å følge drømmer, som samfunnet og vi som foreldre tillater. De skal vokse opp i et samfunn, som har fokus på deres trygghet. De skal leve i et land, der egeninnsats teller som grunnlag for drømmene deres. Heldige? Ja, vi er heldige. Vi er heldige som er vokst opp i et land, der trygghet og muligheter, er i fokus. Ikke alle er så heldige. 

Når vi føder våre små håpefulle, ser vi på de med beundring og alle som en, kvalifiserer til alt de måtte drømme om - i våre nybakte foreldreøyne. Vi ser muligheter, drømmer, karrierer, utdanning, kjærlighet +++ når vi ser inn i de nye håpefulle øynene, til den nyfødte. I mange verdensland er det ikke slik. Der titter mammaen og pappaen ned på sin nye hjertesten, og ønsker av hele sitt hjerte at barnet skal vokse opp trygt - og kanskje få en skolegang, rent vann, ikke bli utsatt for vold, eller rekruttert som barnesoldat. En grusom forskjell... felles for disse barna, er foreldrenes kjærlighet til dem. 

Forskjellen, er mulighetene til å gi dem en trygg hverdag....

Det kan du være med å endre på! Ved å støtte Plan Norge sin Jenteaksjon, er du ikke en av de som snur ryggen til. Du er en av de som viser din avsky mot vold og overgrep. Du er en av de som er med å forbedre hverdagen og fremtidsutsiktene til jenter rundt i verden. Du er en av de, som mener at ting må endres!

 

For millioner av jenter verden over er skolehverdagen et mareritt. Jenter over store deler av verden utsettes for kjønnsrelatert vold i tilknytning til skolen hvert eneste døgn. Det betyr at lover som skal hindre overgrep mot jenter brytes fire ganger i sekundet. Overgriperne er ofte medelever, lærere eller folk i lokalsamfunnet - og det skjer hele tiden.

I år setter Plan søkelys på denne grusomme praksisen som foregår i det skjulte. Skam og stigma gjør at mange jenter ikke forteller om overgrep de har blitt utsatt for. I jenteaksjonen 2015 vil vi vise og fortelle hva jenter utsettes for av trakassering og vold, og slik skal vi åpne verdens øyne for hvor brutal virkeligheten er for jentene som rammes.




 

Støtt Plan Norge sin Jenteaksjon!

 

 #minlovblogg

 

#plan #plannorge #jenteaksjon #rettigheter #støtt #blogg #mamma #mammaliv #hjertesak #aksjon 

Klar for Nicaragua

  • 04.03.2016 kl. 09:42

Så var man ferdig med runde 2, og x antall stikk. De 20 obligatoriske minuttene ventes, og så er man stort sett klar for å reise til sør-Amerika.

I slutten på April reiser jeg en uke til Nicaragua, sammen med Plan Norge. En opplevelse jeg både gleder og gruer meg til. Vi skal besøke flere bistandsprosjekter, samt det skal lages litt info om årets jenteaksjon. Spennende!

Jeg tror at opplevelsen blir "the it" fra dette livets tiår :-) tenk å få oppleve bistand på nær hold. Barn og unge, en gruppe som vil være en sterk opplevelse å møte.

Håper du har hatt en flott start på fredagen. Etter mange timer på hjul, på skitføre - var det godt å komme hjem i går

// REKLAME //

God natt med oppdatering

  • 18.10.2015 kl. 00:10



20 000,- ? Ja, man ikke sette målene sine for lavt? Eller hva? :-) Målet med samarbeidet med Strikkeverden og Sykroken.no er å få inn mest mulig! Alle monner drar. Om vi ender på 100,- eller 10 000,- det er bidrag og det hjelper! :) Jeg sier natta, med oppdatering - 50,- er kommet inn, og dermed er bevegelsene i gang! Det gleder hjertet mitt! Ha en strålende, god natt alle sammen! 

 

#plan #plannorge #planinternationalnorge #innsamling #blogg #mamma #strikkeverden #sykroken #forum #jobbmamma #jentefondet #jenteaksjonen2015 #jentefond #bloggklubben

Plan Norge - Jenteaksjonen 2015

  • 16.10.2015 kl. 11:37

 

Høsten 2015 har Plan Norge hatt Jenteaksjonen, med fokus på kjønnsrelatert vold. Vold og misbruk i skolen, har vært i søkelyset - gjennom #minlov kampanjen til Plan Norge I den sammenheng blogget jeg - som en støtteerklæring til kampanjen! Tusen takk til alle dere som var innom bloggen og trykket på "vedta lov". Jeg fulgte litt med, og så at flere var innom å hjalp kampanjen med å få tallet til å stige! Kjempebra! 



Men kampen er ikke over. Gjennom høsten har Plan Norge hatt forskjellige aktiviteter, som for eksempel: 

  • Jentekonferansen. Temaet var vold mot jenter i skolesammenheng. 
  • Plan Norges Jentepris ble delt ut 12. oktober, og gikk i  år til Deeyah Khan, filmregissør og aktivist for jenters rettigheter.
  • Ungdomskonferansen. Temaet var vold mot jenter.
  • Kunstutstilling i foajeen til Det norske teateret, Oslo. 16 norske kunstnere viser sitt engasjement for verdens jenter. Stefanie Reinhart er initiativtaker.  
  • Markering av FNs jentedag 11. oktober på Rådhusplassen i Oslo. Erna Solberg var rektor og Plan fylte tomme skolepulter

Og kampen skal fortsette! 

Har du ikke økonomi til å være Plan Fadder, eller for ung - så kan du bidra på mange andre måter. Du kan blogge, linke, dele budskapet på andre sosiale medier +++ og være med å sette fokus på tema/problematikken. Selv om økonomi er en stor del av arbeidet, er også "stemmene" våre, mye verdt! 

I dag fikk jeg en utrolig overraskende, og ikke minst overveldende mail. Jeg skal være med Plan International Norge på tur, til et av landene de har pågående Jenteaksjoner. Hva er mer spennende og ikke minst beærende, og få være med å se hvilket fantastisk arbeid Plan International Norge driver med? 

Jo mer jeg tenker over denne flotte muligheten til å se Plans arbeid på nært hold, jo mer ydmyk blir jeg. Hver dag arbeider flere tusen mennesker, verden over - for at mennesker skal ha en bedre hverdag. 



Kontrasten er mine jenter, på 7 og snart 9, som skal vokse opp i gode trygge Norge - og disse jentene som omfattes av Jenteaksjonen, som opplever den sterkeste motsetning. Den siste tiden har jeg hatt mange følelser inni meg, grunnet debattene rundt flyktningene. Den verste kombinasjonen man kan finne i kommentarfeltene er kombinasjonen av dumskap og rasisme! Uttalelser som Send de tilbake der de kommer fra og de er utspekulerte, barna sendes inn og så kommer hele slekta for å loppe våre statspenger osv osv.. det vil ingen ende ta... Tanken slo meg i går, er det mulig at vi hadde trengt et nasjonalt oppfriskningskurs i forskjellen på innvandrer og flyktning

Fra mitt forrige innlegg om Jenteaksjonen, vil jeg nok en gang sitere en klok mann: 

 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

(Arnulf Øverland -1937-) 

 

Vi skal alle ha dette i bakhodet. Både i vår egen hverdag og i vårt syn på samfunnet.  Jeg er utrolig stolt over å få bli med Plan International Norge på tur. Jeg skal selvfølgelig fortelle dere om opplevelsen, og det er med skrekkblandet glede, jeg ser frem til å se det fantastiske arbeidet som pågår. 

 

Støtt på den måten du kan

Enten ved å bli Plan Fadder eller blogg og vær med å sett fokus på temaene! 

 

#plan #plannorge #planinternationalnorge #jenteaksjonen2015 #bloggklubben #blogg.no #trigger #blogg #mamma #bistand #kampanje #minlov #planfadder #verden #mammaliv #jobbmamma #mamma #hverdag #friforvold #foreldre #fadder #fadderbarn #vedtalov #støtte 

 

Plans Jenteaksjon 2015

  • 01.10.2015 kl. 17:10

Innlegget er for å støtte Plan Norges Jenteaksjon 2015

Hvor gammel er du? Har du barn? Har du jenter? Vold mot barn og voksne, er i ingen sammenheng ok. Det er ikke noe vi skal samtykke i, hverken ved tydelige kampanjer eller i stillhet. Har du tenkt over at man faktisk samtykker, ved å snu ryggen til, eller lukke øynene for det som skjer rundt oss? Hvordan kan jeg påstå noe så grusomt - tenker du kanskje nå? Hva ville du tenkt, om ditt barn ble utsatt for vold, der en hel skole stod å så på, for så å vende ryggen til - og gå når det var over? Ville du ikke ønsket disse menneskene dømt, på samme måte som de som utførte den faktiske handlingen - når saken kom opp? Hvis den kom opp......


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

(Arnulf Øverland -1937-) 

 

Det er nemlig det store, grusomme, stygge fakta for en stor del jenter i vår verden. I 2015. I 2015 utsettes jenter for kjønnsrelatert vold, i tilknytting i skole, hver eneste døgn. Tenk deg, at du som mor - måtte sende det mest dyrebare du har, til et sted som ikke er trygt - hver dag. Et sted der du er usikker på om barnet overlever dagens kamp. Et sted der millioner av foreldre må gruble i stillhet, over om deres lille pike døde av selvforskyldt uhell, som skolen forteller - eller faktisk er utsatt for dødelig vold. 

Vi bor i Norge... 

Er det grunn nok til å lukke øynene for resten av verden? 

Hver dag ankommer mer og mer av verden rundt oss, det lille kalde landet i Nord. Hver dag sikter en liten gutt eller pike, med kanskje kun håp som eiendel - mot vårt land, for en bedre hverdag. Hver dag, er vi en skjebne nærmere, for å se hva vi er skjermet for. Og i tillegg til den lille piken og gutten, som håper på å få komme til et land, der de skal få mulighetene til et bedre liv - står en liten gutt og pike foran skoledøren sin, og håper på en bedre hverdag - der de er... 

Man kan ikke redde alle, sier noen. Men man redde noen, og om alle bidrar til å redde/hjelpe noen, så vil mange kunne gå trygge gjennom skoledøren. 

I Norge har vi et lovverk som skal beskytte våre små barn, og er det noen som bryter disse reglene -. har vi regler som skal straffe lovbryterne. Hvem passer på jentene som blir utsatt for vold, hver dag? Hvilke regler og lover passer på dem? Hva hadde du gjort, om ditt barn ble utsatt for vold eller overgrep, av en omsorgsperson som skal hjelpe barnet med å finne riktig vei her i livet? De personene som skal være med å legge grunnlaget for barnas verdier, etiske tanker, omsorgsevner og ikke minst kunnskap - misbruker sin stilling på det groveste. I Norge ville disse menneskene blitt dømt, og samfunnet overtar ofte der loven stopper - vi verner om våre barn, på alle måter vi kan. Men hvem passer og verner om jentene, som lever i utrygghet? 

Tenker du over dette noen gang? 

Mine 2 jenter, 8,5 og 7 år - er så heldige å være født i Norge. De vil få all sin kunnskap og mulighet til å følge drømmer, som samfunnet og vi som foreldre tillater. De skal vokse opp i et samfunn, som har fokus på deres trygghet. De skal leve i et land, der egeninnsats teller som grunnlag for drømmene deres. Heldige? Ja, vi er heldige. Vi er heldige som er vokst opp i et land, der trygghet og muligheter, er i fokus. Ikke alle er så heldige. 

Når vi føder våre små håpefulle, ser vi på de med beundring og alle som en, kvalifiserer til alt de måtte drømme om - i våre nybakte foreldreøyne. Vi ser muligheter, drømmer, karrierer, utdanning, kjærlighet +++ når vi ser inn i de nye håpefulle øynene, til den nyfødte. I mange verdensland er det ikke slik. Der titter mammaen og pappaen ned på sin nye hjertesten, og ønsker av hele sitt hjerte at barnet skal vokse opp trygt - og kanskje få en skolegang, rent vann, ikke bli utsatt for vold, eller rekruttert som barnesoldat. En grusom forskjell... felles for disse barna, er foreldrenes kjærlighet til dem. 

Forskjellen, er mulighetene til å gi dem en trygg hverdag....

Det kan du være med å endre på! Ved å støtte Plan Norge sin Jenteaksjon, er du ikke en av de som snur ryggen til. Du er en av de som viser din avsky mot vold og overgrep. Du er en av de som er med å forbedre hverdagen og fremtidsutsiktene til jenter rundt i verden. Du er en av de, som mener at ting må endres!

 

For millioner av jenter verden over er skolehverdagen et mareritt. Jenter over store deler av verden utsettes for kjønnsrelatert vold i tilknytning til skolen hvert eneste døgn. Det betyr at lover som skal hindre overgrep mot jenter brytes fire ganger i sekundet. Overgriperne er ofte medelever, lærere eller folk i lokalsamfunnet - og det skjer hele tiden.

I år setter Plan søkelys på denne grusomme praksisen som foregår i det skjulte. Skam og stigma gjør at mange jenter ikke forteller om overgrep de har blitt utsatt for. I jenteaksjonen 2015 vil vi vise og fortelle hva jenter utsettes for av trakassering og vold, og slik skal vi åpne verdens øyne for hvor brutal virkeligheten er for jentene som rammes.





Støtt Plan Norge sin Jenteaksjon!

 

 #minlovblogg

 

#plan #plannorge #jenteaksjon #rettigheter #støtt #blogg #mamma #mammaliv #hjertesak #aksjon 

mediakaos

MediaKaos handler om en familie på 2 voksne og 4 barn + 2 katter. Både mamma og pappa i huset, arbeider innen media. MP i radiobransjen, og MM/jeg, som redaktør. Arbeid og hverdag forenes i herlig hverdagskaos.

Siden jeg arbeider med håndarbeidsmagasiner, bærer bloggen preg av det. Jeg startet å blogge i 2007, en ren håndarbeidsblogg - med lukket privatdel. Etterhvert begynte jobben og flyte mer og mer sammen med hverdagsblogging, og alt ble slått sammen. I 2015 ble bloggen flyttet over til blogg.no


Alle bilder som ikke er merket med annet, tilhører MediaKaos. Bruk og kopiering skal avklares med meg.

Snarveier:
Giveaway & Konkurranser
How to/Sy & Strikk
Oppskrifter mat
Syskoler AOH
Strikkeskoler AOH

Du finner flere kategorier i rullegardinen lenger ned på siden, og noen hurtiglenker øverst på siden.




Lik på Facebook
Lik på Facebook

SNAPCHAT: mediakaos




Søk i bloggen


Mitt kamerautstyr:
Canon G7X

Canon 7D Mark II

Canon 100D

Canon Legria Mini

Optikk:
Canon EF 85mm 1.8 USM
Canon EF 40mm F2.8 STM
Canon EF-S 55-250mm f:4-5,6IS
Canon EF 35mm 1:2
Sigma 17-50mm F2.8 EX DC OS
Sigma DC 18-125 1:3,5-5,6 HSM

Blitz:
Canon Speedlite 580EX II

Symaskiner:
Maskinene er ikke sponset eller under noen form for "avtale" eller sponsing

Maskiner nå:
Bernina B780
Bernina B560
Bernina 330
Babylock Enlighten
babylock Ovation
(Singer sveivemaskin)
Brother Scanncut 900

Tidligere maskiner:
Bernina L220 Cover
Juki MO-1000
Bernina 1150 MDA
Bernina 215
Bernina 550QE
Babylock Enlighten
Brother Covermaskin
Husqvarna Viking Ruby DeLuxe
Janome coverPro CPX
Janome 350E
Singer Quantum Stylist 9960
Husqvarna Viking H|Class 600E
Husqvarna Viking Designer Ruby
Pfaff Creative 2058
Pfaff Creative Vision
Bernina Aurora 440QE
Elna 8300
Babylock Evolve Wave
Janome MB4
Bernina 1300MDC
Janome Decor Computer 5200
Janome Decor Computer 4100
Pfaff Creative 2170
Babylock Evolve uten wave
Janome CoverPro 1000
Yamata Overlock
Bernina Bernette 55

Tips og råd - Janome CoverPro ligger i den gamle bloggen.


Følg meg via:
Follow
toppliste for bloggere - ToppBlogg

Instagram: @toneirena


Reklame


Personlige merkelapper til håndarbeidet
Söker du namnband namnlappar, då skall du besöka labelsandribbon.se

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - Diverse tilpasninger, header og moduler av Mediakaos